Portrett som viser forskjellen på mye og lite ISO-støy
Er det en solskinnsdag, holder det med en lav ISO, for eksempel ISO 100. Dersom du befinner deg i en mørk konsertsal, bør du bruke en høy ISO, for eksempel ISO 1600. Vi stiller ISO etter lysforholdene ved opptaksstedet, og gjerne før vi begynner å stille inn blenderåpning og lukkertid. Riktig valg av ISO-verdi sikrer at lukkertiden ikke blir for lang, og at bildene dermed blir skarpe. En høy ISO-verdi gir mer bildestøy, men det vil likevel være bedre enn at bildene dine blir uskarpe.
For hvert trinn oppover i skalaen dobler man følsomheten for lys, mens det halveres i motsatt retning. ISO-skalaen er som følger:
Bildestøy
Dersom du bruker en høy ISO, for eksempel ISO 3200–25600, vil du få det vi kaller for digital støy i bildet. Det kan se ut som piksler med fargevariasjoner. Helt enkelt forklart er støy en bivirkning av den elektriske ladningen som kreves for å gjøre bildesensoren mer følsom for lys. Desto høyere ISO man bruker, desto mer støy vil det bli i bildet. Kvalitetsmessig kan dette gjøre bildet noe uskarpt, virke forstyrrende og gi inntrykk av dårlig håndverk.
Den kreative effekten av støy
Toleranse for støy i bilder er avhengig av hvilken sjanger man jobber i. Innen reklamefotografering vil bilder med støy som oftest bli vurdert som ubrukelige. I dokumentarfoto, og spesielt kunstfoto, er det høyere toleranse for støy. Noen kunstfotografer synes digital støy gir bildet en spesiell estetisk dimensjon. De bruker støy bevisst som et virkemiddel i bildene sine. De kan til og med finne på å legge til støy, støv eller korn i bildene sine i etterarbeidet.
Det finnes flere muligheter for å redusere digitalt støy i etterarbeidet. Men det aller beste og billigste alternativet er likevel å sørge for rikelig med lys på opptaksstedet når du skal ta bildet.